Munkholms Thames-monument framsto i første omgang som et utslag av politisk kløkt: Her kunne man forene ”Orkla Bykjerne”-tilhengerne med ”Ta Hele Orkla Kommune i Bruk”-aktivistene (THOKIB). De sistnevnte sloss i praksis mot en vital bykjerne på grunn av vrangforestillingen om at investeringer i sentrum vil legge grendene øde. Følgelig kjempet THOKIB for å spre tilbud til for eksempel Østjåren i stedet for å samle dem i en klynge i tråd med Den Store Planen.
Men et monument på Seterrømme måtte vel THOKIB-folkene kunne godta, tenkte Munkholm. Thames var en mann som satte spor etter seg i hele kommunen, dog aller sterkest i Orkla By. Så stedsvalget falt naturlig.
Også Orkla Bykjerne-tilhengerne ville si seg fornøyd, håpet Munkholms menn. Her markerte man jo sterk vilje til å satse i sentrum. ”Resten får markedet og dispensasjonene ta seg av,” tenkte de. ”Det er ikke vår skyld at forretningene og restaurantene havner i de fire handelsparkene. Nei, det er Folkets skyld, fordi Folket ikke bruker sentrum.”
Men Munkholm & co.tok feil. Orkla Bykjerne-tilhengerne sa seg ikke fornøyd med en symbolsk bauta. De forlangte aktiviteter lagt til sentrum, ingen skulpturer. Og så startet spetakkelet som dro salig Thames ned i samme svovelpøl som den gamle Orkel-direktøren Teddy Kjær. Kjær solgte seg inn som motstandsmann etter krigen, men lignet etter hvert en entusiastisk medløper for nazistene.
Gnagsåret Knut Even Warmedal allierte seg med filmskaper Christian Hauck og et par kritiske historikere. De begynte å grafse i hva Thames egentlig gjorde i Afrika. Hvor nært samarbeidet han med den belgiske kong Leopold II – hypokonderen som delte menneskesyn med Hitler, Stalin og andre kjendiser fra bestalitetenes historie?
Ja, hvem vet? Folk begynte å lure. Thames slaktet ville dyr. Han investerte i alt fra kaffeplantasjer til gullgruver med innfødt arbeidskraft i samfunn der ”arbeidsmiljø” ikke en gang finnes som fremmedord hundre år senere. Siviliseringen av de ville var i realiteten et prosjekt for hensynsløs utplyndring av rike naturressurser.
Thames-dyrkelsen virket mot sin hensikt. Ganske utilsiktet og delvis uforskyldt sørget Gjengangerne for å identifisere seg med aristokrati, undertrykkelse og terror. For nå kom Warmedal drassende på historiene om hvordan kong Leopold II la Kongo under sine føtter uten noen gang å sette beina sine der – i motsetning til Thames. For Thames besøkte så avgjort det mørkeste Afrika i kontinentets svarteste epoke.
Båndene mellom kongen og Thames syntes foreløpig svake, men beretningene om Leopolds skrekkvelde gjorde desto sterkere inntrykk. Ti millioner innfødte døde i løpet av 23 år. Befolkningen ble halvert. Kongens soldater kappet hendene av innfødte for å få mer ammunisjon. En amputert hånd ga rett til en ny kule. Amputasjoner fungerte også som straff på gummiplantasjene.
Hundre år senere kapper rivaliserende grupper hender og føtter i stadig nye feider. Dette inngår i Kong Leopolds Arv – for øvrig tittelen på et storverk ført i pennen av forfatteren Adam Hochschild. ”Slutt å snakke om snøen som falt i fjor”, protesterte Monument-tilhengerne. Men filmskaper Hauck, Warmedal og andre kverulanter bet seg fast.
FrPs Tjostolv Larson tenkte med gru på navnebror Tjostolv Moland. Han satt nå på sjuende året i et kongolesisk fangehull som uttrykk for at maktforholdene fra kolonitidens slaveri og plyndring var snudd på hodet.
Larson utbrøt:
”Nå tror de at vi smuglet modellen av Munkholm-monumentet inn på Bårdsborg slott. Hva om noen finner pakken, åpner den og får se Warmedal med kniv i skolten? Da er det ute med oss alle. Jeg krever at den skyldige er mann nok til å melde seg. Hvis ikke går jeg til politiet. Det får være grenser for politisk samarbeid.”
Munkholm sukket:
”Kan vi ikke legge Warmedal i sentrum, så ser det ut som blind vold?”
Bong:
”Men herregud, da mann. Der kan han bli liggende i ukevis som åte for kråker og løshunder uten at noen finner ham.”
Klikk her for avslutning: Plasmodium falciparum.
Publisert 04.04.2013 |
