Del 3: - Drama kl. 20.07

16 menn trengte seg sammen rundt den døde som stirret i taket. Ingen kvinner deltok på møtet denne skjebnesvangre kvelden i påska 2015, kun dystre representanter for det sterke kjønn.  Og selv her, på et dametoalett med liket av en kjent Orkla-borger på gulvet, fant de 16 instinktivt sine plasser i maktens hierarki.

Ordfører Munkholm, varaordfører Bong og gruppelederne Gjengangås (KrF), Grønoset (V) og Larson (Frp) dannet den innerste sirkelen rundt mannen med en kniv i skallen. Deretter fulgte  Lauritz Skullerud sammen med et par andre medlemmer av formannskapet. Nykommerne fra valget i 2011 sto ytterst og strakte hals.

Høyres eneste håp, en korpulent finansrådgiver kjent for sine omdiskuterte råd til venner i Rotary, kravlet omkring på alle fire ute i korridoren. Georg Slyngstad gikk tungt over ende idet et skrekkslagent  medlem av Senterpartiet rygget ham regelrett ut av toalettet. Slyngstad mumlet noe ufordelaktig om bønder generelt.

Klokka viste 20.07. Møtet hadde nærmet seg slutten da ordfører Munkholm ved en feiltakelse gikk på damer i stedet for på herrer og dermed ble vitne til resultatet av en grufull forbrytelse. De 16 politikerne skulle være ute av huset i løpet av en halvtime. De ønsket å opptre diskret, og nå ville snart ikke-politikerne strømme til den røde teglsteinsbygningen. Fullt av vanlige folk skulle se film.

I Orkla kommune var kinoen nemlig en integrert del av rådhuset. De såkalte Gjengangerne foretrakk denne løsningen. Masekråkene i Orkla By Vel hadde plaget dem i årevis med argumenter om å flytte kinoen til et sted det er mer naturlig å oppholde seg på kveldstid enn i et avstengt administrasjonsbygg.

Men de sto han av, som man sier nordpå. De hadde regnet og kalkulert og til slutt overbevist et akkurat tilstrekkelig antall politikere om at nytt kulturhus ville bli altfor dyrt for Orkla kommune. Det ville gå hardt ut over menneskene på Fantrem, Snorkmo, Østjåren, Høston, Mønsetjåren og Varmestad.

”Ta hele Orkla kommune i bruk!”, skrev det politiske flertallet i flere leserinnlegg i avisa SP under valgkampen. Et genialt slagord. Det fikk politisk passivitet til å lyde konstruktivt, forandringsfrykt til å virke framtidsrettet og ikke minst: Det stemplet tilhengerne av en by som sneversynte.

Men innerst inne tvilte flere av dem. ”Hvorfor skal alt til Orkla by?”, spurte de da retorisk for å styrke den indre moralen på møter i lukkede rom. Og tvilerne blant dem falt til ro mens grendastriden fant ny kraft.

Men nå vaklet maktens menn med et lik foran beina og ønsket  inderlig at kinoen lå et helt annet sted. I løpet av minutter ville vaktmesteren låse opp inngangen. For en gangs skyld var det ventet fullt hus. Den lokale filmskaperen Christian Hauck sto allerede utenfor og trippet og ventet på å slippe inn, kjederøykende og forpint av prestasjonsangst som kunstnersjeler flest.

Hauck hadde slitt i tre samfulle år – først med å grave fram dokumentasjon for sitt nye verk, og deretter meisle ut en dramaturgi som kunne gripe publikum uten å forstyrre fakta. Uansett. Filmen var klar: ”Kampen om Kunstgressbanen”.

Christian Hauck hadde funnet et dokudrama av de sjeldne i sitt eget nærmiljø. Den kunne like gjerne hett ”Kampen om Varmtvannet” –  et ordspill som ville gitt assosiasjoner til sabotasjefilmen ”Kampen om Tungtvannet”. For det store spørsmålet var faktisk hvem som eide det gratis varmvatnet fra smelteverket: Orkla By Idrettsforening eller Orkla kommune Fotballklubb?

Men navnevalget var avgjort. ”Kampen om Kunstgressbanen”, sto det nå på alle plakater, på Facebook, på hjemmesida til Orkla By Vel og i avisa SP.

”SP! Marken kommer snart! Kanskje har hun med fotograf også!” stønnet den vanligvis så muntre ordfører Gunnar Munkholm.

” Vi må gjemme liket”, lød det besluttsomt fra en av mennene i den indre sirkelen.

”Vi legger ham på kjøla på Bårdsborg slott”, sa en annen.

Klikk her for fortsettelse: I skumringstimen.

Publisert 30.03.2017