Del 2: - Jeg vil være ordfører!

Samtalen om Orkla kommunes framtid  forstummet øyeblikkelig ved synet av liket. En hver taktisk tanke tok brått slutt innen kretsen av alvorstunge herrer. Strategiene falt til jorden som vissent lauv en frostklar dag i oktober.  Med ett var det politiske spillet like dødt som mannen på dametoalettet.

For dette var grunnen til at ordfører Munkholm, varaordfører Bong, Grønoset, Skullerud, Gjengangås, Tjostolv Larson og ti andre menn befant seg bak låste dører på rådhuset akkurat denne kvelden i påska 2015: Om fem måneder skulle folket i Orkla kommune igjen gå til valgurnene. Deretter var det opp til politikerne å  fordele verv og posisjoner. De la en plan.

Slik hadde flere av dem møttes  mange ganger før. Det skjedde ved valgene i  1999, 2003, 2007 og 2011. ”Gjengangerne” het disse mennene på folkemunne nå. 

”Jeg vil være ordfører”, pleide Munkholm å si. Han representerte det politiske partiet Upolitisk bygdeliste uten fastlagt politikk (UBUFP).

UBUFP var i praksis det samme som Munkholm, og resepten slo aldri feil: Inviter noen respekterte menn og kvinner til å stå på lista, helst venner eller venners venner, altså folk UBUFP kan stole på. Gå deretter til valg uten politikk. Så tenker velgerne: ”Jøss, det var ei god liste. Her er det jo ikke en eneste politiker. De fører sikkert en fin politikk. Og Munkholm er så hyggelig.”

Dette irriterte Tjostolv Larson noe grønnjævlig. UBUFP spilte Fremskrittspartiet rett ut over sidelinja i en kommune der FrP ellers ville ha gjort det skarpt. Partiformann  Larson innså at Munkholm rett og slett  hadde stjålet taktikken hans. Det var FrP som skulle representere en motvekt mot Politikerne, ikke UBUFP. Carl Ivar hadde hamret det inn i troppene sine i år etter år: ”Snakk om politikerne som de andre. Framstill det som at vi representerer folket mens politikerne - de andre - representerer seg selv, eller de misbruker pengene våre på trygdemottakere, samer, asylsøkere, bønder, enslige mødre, finnmarkinger, homser og sprøytenarkomane.”

Men i Orkla nyttet ikke denne taktikken, innså en aldrende Tjostolv Larson.  Munkholm hadde selv  en fortid i Frp. Han gikk seirende ut av kampen om å være den aller mest upolitiske politikeren – en mann for folk flest med noen kroner og en hyggelig kommentar for en hver anledning.

Varaordfører Oddvar Bong  valgte å lete etter muligheter i skyggen av Munkholms popularitet. Bong var kjent som en klartenkt og kjølig intellektuell. Læreren Bong løste matematiske floker med samme beherskede begeistring som politikeren Bong løsnet på politiske knuter.

Men nå, konfrontert med synet av mannen med en kniv drevet dypt inn i hodet, måtte selv Oddvar Bong støtte seg til toalettets rødmalte vegg for å samle inntrykkene. Den tettvokste barten vibrerte nervøst og en ravnsvart pannelugg falt ned foran venstre øye idet Oddvar Bong utbrøt: ”Kæm har gjort det der? Har dåkk gått heilt fra vettet? ”

Og så åpnet et fryktelig scenario seg foran ham. Hva skjer når avisa SP får vite dette? Hva kommer journalist Carina Marken til å skrive? Nå har de begynt å bruke det nifse nettet også. Kanskje slipper de inn leserkommentarer som mistenkeliggjør hver eneste en av oss, tenkte Bong.

Han så med gru tilbake på den gangen nettsiden til Orkla By Vel begynte å fortelle hvordan politikerne i Orkla kommune stemte når de stemte mot det de hadde lovt å stemme i de store planene sine. Navnene sto også.

Det plaget dem den gangen. Men nå, nå sto de virkelig til knes i blod og gørr. En død mann midt iblant dem. Et lik med kniv i skallen. Og han var ikke noen hvem som helst, heller.

Klikk her for fortsettelse: "Kampen om Kunstgressbanen."

Publisert 29.03.2018