Besøkstall

41 741 denne måneden

10 522 011 i år

Annonse

Annonse

Annonse

DØDENS PAVILJONG: Påskekrim fra Orkanger by, del 1-6

Pav5.jpg

Hvem er villig til å drepe på grunn av Thamspaviljongen? Finnes motivet i en drakamp om utskårne kongehoder, eller i striden om plassering? Årets blodige påskekrim fra Orkanger har ledetråder både til Amfi og det indre av Afrika. En ny del kommer hver dag. Her kan du lese historien fra start til slutt.

Del 1 - Et huggjern i hodet

Dongerivesten strammet tett over ei rødrutet flanellskjorte. Mannen satt med beina plantet i et par amerikanske boots, og hendene pent foldet som i bønn over den svakt bulende magen.
Han hvilte på en krakk med ryggen mot en stabel tykke, laftede bord. Gjennomgående hull røpet at stokkene dannet elementer i et nå demontert byggverk. Et rikt utskåret Andreaskors lå ved føttene hans.

static1.squarespace.com.pngUt av pannen sto skaftet på et huggjern av market Pfeil, 6 x 240 mm, treskjærernes beste venn.

Arne Asphjell i Prosjekt Heimatt stirret tomt opp mot huggjernet, tilsynelatende forbauset over hva slags fenomen som hadde rammet ham, men i virkeligheten frarøvet en hver evne til noen gang mer å undre seg over noe som helst.
 
Asphjell hadde forlatt denne verden brått og brutalt, konstaterte lensmann Haugan uten en gang å ha rørt ved mannen på krakken. Å lete etter puls her ville være som å jakte gnu i Ulvåsen; formålsløst. Haugan beveget seg vaktsomt, just som en jeger på post. Lovens håndhever saumfôr liket og omgivelsene med blikket mens han ventet på teknikere fra Trondheim.

De to mennene – en levende og en død – befant seg i Coop Orkla Møres tidligere lokale for byggevarer og elektro på Beitøra. Til forskrekkelse for historielagets forkjempere for vern av eldre stedsnavn fortsatt ble området fortsatt omtalt som Bårdshaug Vest fra tid til annen.

Bygget ytterst i bilgata på Beitøra fungerte nå som midlertidig lager for Thamspaviljongen. Arne Asphjell satt fredfullt ved de gamle bygningselementene, med ryggen til bjelker og stokker som var systematisk merket og klargjort for gjenreising på Orkanger etter returen fra Little Norway, USA.

«Profesjonelt arbeid, og så alt dette på dugnad», tenkte Haugan, imponert over hvordan karene i prosjektet hadde håndtert den forseggjorte stavkirkekopien. Byggverket var konstruert under kommando av Christian Thams ved Strandheim Brug på Orkanger i 1892. Her nede ved fjorden på daværende Orkedalsøren lå Norges første ferdighusfabrikk. Den leverte alt fra enkle hytter til overdådige trepaléer verden rundt.

Thamspaviljongen fra Orkanger representerte det nasjonalt bevisste Norge på verdensutstillingen i Chicago i 1893. Den symboliserte folkets stolthet og urnorske tradisjoner. Bygget hadde nå vendt hjem til Orkanger til en kakofoni av applaus og kritikk.

«Fantastisk!» mente entusiastene, «et sant klenodium, et vitnesbyrd om gründertradisjoner, industristedets framvekst, lokal håndverkskunst og arbeiderkultur, og en framtidig magnet for turisme til Orkanger by.»

«Meningsløs sløsing!» freste kritikerne på Facebook, på Ayhans café ved Amfi, på Solruns i handlegata, på helsetunet og andre steder der folk møttes. «Bruk kommunens penger på de gamle i stedet for på kopien av ei gammel kirke! Send den dit den kom fra!»

Krangelen om plassering startet momentant. Ildsjelene bak prosjektet forlangte gjenreising på Bårdshaug, og aller helst omgående riving av det gamle Stekhuset Wilhelm – oppkalt etter en Thams – nå fylt med helsestasjon og andre kommunale tjenester. Forslaget om riving høstet storm i enkelte lag av folket, siden innspillet kunne oppfattes som et ultimatum fra Asphjell & co: «Gjør som vi sier, ellers blir stokkene liggende på lager», noe de rett nok aldri hadde sagt, men muligens antydet.

Andre ivret for oppstandelse på Strandheim der byggesettet faktisk så dagens lys som kunstferdig utformet ferdighus langt forut for sin tid, altså i nabolaget til Nerøra. De fleste bruksarbeiderne bodde på Nerøra. Mange av boligene deres står fremdeles. Atter andre foreslo Rømme, den nye bykjernen. I kulissene – bak lukkede dører - dyttet i tillegg visse forretningsfolk på politikerne i håp om å få et lukrativt trekkplaster plassert nær egen business.

Interessekonflikter sloss om plassen i hodet til lensmann Haugan mens han studerte Asphjell, som på sin side satt med et huggjern i hodet. Som en levende radar registrerte lensmannen omgivelsene i rasende fart. «Motiv», hvisket Haugan til seg selv. «Motiv er det første du skal se etter ved en taktisk etterforskning.»

Med ett la lensmannen merke til noe helt annet enn motivet for å drive et huggjern inn i skallen på den nå stumme talsmannen for Prosjekt Heimatt. En hvit flik stakk opp av Asphjells rødrutete brystlomme. Lensmannen tok tre steg fram, nappet papirlappen til seg, brettet den ut og leste med mysende øyne.

«Hva i all verden?»”, tenkte Haugan, og så slo det hardt i stål bak ham. Lyset gikk.

Del 2 - Kamp om 34 ekte treskaller

ThamsUSA4.jpg

Det totale mørke omsluttet lensmann Haugan, liket av Arne Asphjell og dragehodene fra den demonterte Thamspaviljongen. Haugan hørte subbende skritt krysse betonggulvet. Øynene prøvde å tilpasse seg svarte natta.

«Venn eller fiende?» tenkte lensmannen instinktivt. «Angrep eller forsvar? Er morderen fortsatt i lokalet? Går Haugan.jpgen gal mann løs her på Orkanger?»

Politietterforskeren sto ubevæpnet foran et lik med huggjern i hodet og ønsket seg sterkt tilbake til Old Trafford og fotballkamp (bildet).

Noen hadde slått av lyset. Vedkommende kom nærmere. Haugan trakk pusten og lot det stå til, vel vitende om at en mulig angriper nå visste hvor han skulle sette inn støtet:
«Hvem der?» brølte Haugan med en røst så myndig som det var mulig å oppdrive.

«Det er meg», svarte en skarp kvinnestemme. «Jorunn Nesbø. Journalisten. Jeg må ha dultet borti hovedbryteren. Hvor slår du på lyset?»

«Dette er et åsted. Du må ut!», svarte Haugan.

«Jeg vet det. Det var jeg som ringte politiet. Tenkte bare å ta et nytt bilde.»

Lensmann Haugan sukket tungt. Han skimtet konturene av Nesbøs skikkelse og veggen med brytere: «Ikke henne igjen!» gryntet han og slo på lyset. Jovisst var det henne. Jorunn Nesbø, krimforfatterens datter, fersk journalist i avisa ST, intens, nesten plagsomt pågående, men åpenbart oppvakt. Det måtte han erkjenne. Hun stilte gode spørsmål og tok aldri svada for et svar.

«Ærlig talt, du kan forurense åstedet, og du kan ikke ta bilde av en død mann med et huggjern plantet i pannen. Tenk om redaktør Morken skulle finne på å trykke det!»

«Slapp av, jeg skal ikke fotografere Asphjell.  Ville bare dobbeltsjekke at hodene er borte, at det stemmer sånn som det så ut.»

«Hodene?»

«Ja, de utskårne hodene av 34 norske konger og dronninger, vet du. 17 par som forestiller herskerne her i landet helt fra gammelt av. Asphjell var oppskaket, han fant dem ikke. Alt var borte, sa han, en av de viktigste severdighetene i Thamspaviljongen. Han fortalte det på telefonen rett etter omvisningen.»

«Omvisning?» 

«Yes, sir. Omvisningen med politikerne, forretningsfolkene, de amerikanske turistene og flyktningene. Det var minst 20 stykker her. Jeg stakk innom igjen etterpå for å ta bilde av Asphjell som lette etter hodene. Da sto det noe ut av hodet på ham selv. Og så ringte jeg 112.»

«Så det var sånn det hang sammen», tenkte Haugan, og det slo ham at her kunne flere med drapsmotiv ha vært innom for bare en drøy time siden. Hvis ikke handlingen var et uhell utløst i affekt, da – men i så fall for hva? Krangel om tyveri av utskjærte kongehoder, 34 ekte treskaller?

Jorunn Nesbø var trolig den siste som så Asphjell i live utenom drapsmannen, med mindre drapsmannen var en…kvinne. Nesbø selv? Og der forsvant hun ut døra.

Haugan knuget papirlappen fra Asphjells brystlomme. «Greetings from King Leopold II», sto det. En hodeskalle med kongekrone prydet hilsenen.

Del 3 - Tunge skyer over Orkanger

Pav4.jpg

Nyheten om drapet ved den demonterte Thamspaviljongen rullet som en tidevannsbølge gjennom Orkanger. Ryktet passerte Bårdshaugbrua, snodde seg rundt rundkjøringene, sildret inn i sideveiene, strøk forbi det dystre Statens Hus, den nye sparebanken og Bankstua – det siste en gammel bygning som av ukjente årsaker var flyttet til sentrum. 

Strandheim Brug-arbeidernes kulturhistoriske univers på Nerøra forvitret mens romantikere ville verne hver eneste trekasse andre steder på Orkanger.

«Nå mangler vi bare kopien av ei gammel stavkirke», raljerte motstanderne av Prosjekt Heimatt mens mordet på Arne Asphjell utløste krisemøte ved Orkdal rådhus. Lensmann Haugan orienterte ordfører Oddbjørn Bang:

«Klokken 16 i går avsluttet Asphjell en omvisning ved den lagrede paviljongen. Ja, du var jo med selv, Bang. Klokken 16.50 varslet en journalist om likfunnet. Journalisten sitter i avhør nå. Vi er interessert i alt av observasjoner fra omvisningen i går.»

Haugan forlot rådhuset og kjørte til kontoret i sentrum for å få resultatet av teknikernes undersøkelser. Fingeravtrykk på skaftet? Fotavtrykk på golvet, eller på panelene dekorert med akantusranker og drager? Noe tegn til de savnede ansiktene til 34 konger og dronninger? Spor av kamp? Hud under Asphjells neOddbj__rn_Bang_ordf__rer.jpggler?

Ordfører Bang masserte neseroten med tommel og pekefinger. Han så gårsdagens samling ved den lagrede paviljongen i reprise på sitt indre lerret. Bang hadde dannet baktroppen ut av Coop-lokalet etter besøket. Idet han kastet et blikk over skulderen la han merke til to skikkelser i heftig disputt ved de laftede plankene.

Den ene var Arne Asphjell, og den andre var… Nei, det kunne neppe bety noe. Bang hadde jo ikke hørt ett ord, kun sett konturer i øyekroken av høye skuldre og knyttede never. Det var ikke noe å plage lensmannen med, hadde han tenkt under møtet med Haugan.

Men nå grep Oddbjørn Bang likevel telefonen for å si fra, sånn for ordens skyld og i all fortrolighet.  I samme øyeblikk kom en inngående samtale. Ordføreren lyttet høflig til taleflommen, sa «OK», la på og reiste seg.

Bang kastet et blikk ut vinduet mot frøyværingenes spikertelt ved Orkla Camping, mot den nedlagte glattkjøringsbanen og mot området hvor «Gullik» i sin tid regjerte med hard hånd over datidens søppelfylling. «Gullik» jaget rotter og unger, møblerte varmebua si med funn fra fyllinga og førte dagbok med blyant på veggene inntil noen sprengte bua med dynamitt. «Orkanger hadde byoriginaler lenge før stedet fikk bystatus», smilte Bang for seg selv. Ordføreren skimtet Laksøra der Amfi-gruppen lokket med selve velsignelsen i form av Biltema og McDonalds, han betraktet en blygrå himmel over Ålvasskammen og tunge skyer som slapp et stille, loddrett regn ned i Orkla.

«Elva er evig, den kan vi stole på», tenkte Bang filosofisk mens snøsmelting og nedbør lot vannmassene vokse og skyte fart i retning Råbygda. Eller blir det Gjølme? Tanken slo ned i ham at denne navnestriden kanskje aldri vil ta slutt. Han lurte også et lite sekund på hvor det skal skaffes penger til lys og rasteplasser i Orklaparkens nedre del, og om Orkanger noen gang kommer inn i Nasjonal Transportplan slik at Midt-Norges kontainerby får veger tilpasset transport av nettopp kontainere. «Bagateller. Vi er bare korte gnist i den store evigheten», sukket ordføreren og strammet slipset. 

«Stikker over til Herregården, sa Bang da kan strenet forbi Trygve Karlsen på servicetorget. «Jeg er straks tilbake.»

Så feil kan en ordfører ta.

Del 4 - Kong Leopolds blodige arv

WisconsinStateJournal.jpg

Thamspaviljongens pressetalsmann Arne Asphjell var myrdet, men stort sett gikk livet sin vante gang på Orkanger -  Norges by nummer 103 og alle rundkjøringers mor. Utenfor Amfi sloss folk som vanlig om å parkere nærmest de roterende inngangsdørene.

Bulker, lakkskader, krangel og håndgemeng fylte lensmann Haugans dager, men nå gikk huggjerndrapet foran alt. Fornærmede bilister fikk grei beskjed om prioriteringen.

Haugan betraktet fangsten fra besøket ved rådhuset. Den besto av en komplett oversikt over de som fikk omvisning av Arne Asphjell mindre enn en time før Thamspaviljongens talsmann falt for morderhånd. Lensmannen noterte:

TSlupphaug.jpgTolv politikere. De elleve i formannskapet anført av ordfører Oddbjørn Bang og dessuten Aps Tormod Slupphaug (bildet). Slupphaug ledet folkefronten for plassering på Strandheim, og representerte dermed den mest innbitte motstanden mot  Asphjells tomtealternativ ved helsestasjonen.

Bang ba Haugan se bort fra formannskapets medlemmer som mulige gjerningsmenn og -kvinner. Samtlige elleve dro rett til middag på Bårdshaug Herregård etter omvisningen. De nøt godt av skinkestek og av gjensidige alibi. Bare Tormod Slupphaug manglet.

Seks forretningsfolk deltok: OTI-Roy og Arild Sørlien fra Coop, Bjørn M. Wiggen og Per Kirkaune fra Salvesen & Thams, samt Iren og Eduard Poort som drev Damphuset, en gang eid av Thams og eneste gjenværende bygning fra driften ved Strandheim Brug. Alle disse siklet etter andre tomtevalg for den såkalte Thams-kirka, hadde Haugan hørt rykter om.

Men ordføreren ga også de seks alibi. De satt i foajeen under politikernes middag. Bang hadde personlig bedt dem slutte å krangle om plassering og i stedet samles i et felles forsøk på samarbeid og markedsføring av Orkanger og Thamspaviljongen. «Til alles beste», hadde ordføreren poengtert med et skjevt smil.

Tre amerikanske turister var på omvisning; det høyrøstede ekteparet Frump og en historieinteressert mann i 40-årsalderen ved navn Mike Olsson. Asphjell hadde møtt de norskættede amerikanerne i USA. Prosjekt Heimatt lot til å fylle dem med entusiasme. I tillegg deltok fem flyktninger som skulle lære mer om Orkdal. Alle kom fra Afrika, visstnok.

«26 stykker pluss journalist Jorunn Nesbø», oppsummerte Haugan, og han visste nøyaktig hvor han skulle starte, for Haugan kunne sin historie. Om noen hadde grunn til å forakte Thamspaviljongen, måtte de komme fra Afrika. Og hva sa lappen i Arne Asphjells skjortelomme? Jo, nettopp: «Greetings from King Leopold II».

leopold___.jpgI Haugans bokhylle sto «Kong Leopolds Arv» av Adam Hochschild. Det litterære verket skildret kongelig regissert folkemord, utplyndring og brutalisering av den svarte befolkningen ved Kongofloden. Belgiske kong Leopold II opprettet fristaten Kongo som sin private koloni. Kongens menn utryddet og lemlestet minst ti millioner kongolesere i jakten på elfenben, gummi og andre verdier.  Og - Leopold II var Christian Thams´ venn og forretningspartner. Thams drev selv business i Afrika, konstaterte Haugan. Han skummet Wikipedia (som riktignok kan være litt upresis) om Leopold, Thams, Kongo og Norge:

«Kong Leopold II ble 13. juli 1897 utnevnt til storkors av St. Olav Orden. Norge var et av hans favorittreisemål. Han ferierte her fire ganger mellom 1896 og 1904. Han besøkte Christian Thams og skal ha gått på hjortejakt med ham. Thams fikk i oppdrag å tegne Kongostatens hovedkontor i Brüssel.  Thams fikk også oppdraget med å tegne kongens villa i Oostende. Leopold var begeistret for dragestilen som var på mote i Norge, og penger tjent på grusomhetene i Kongo fant nå veien til Orkdal som betaling til tømrere, snekkere og treskjærere som arbeidet på kongens prosjekter.»

Haugan hastet tilbake til rådhuset, til den ansvarlige for flyktningetjenesten denne gangen. Arnt Tronvoll tittet opp fra papirene sine. «Fra Kongo? Nei, alle flyktningene som deltok på omvisningen er fra Somalia. At somaliske flyktninger skulle interessere seg for 1890-årenes Kongo? Glem det. Like sannsynlig som at nordmenn fordyper seg i historien til Tasmania», sa Tronvoll.

«En teori mindre», tenkte Haugan i sitt stille sinn, og forberedte et overraskende besøk hos denne Tormod Slupphaug fra Ap.

«Men», tilføyde Tronvoll før Haugan rakk å stryke på dør. «Bang skal ha sett noe mistenkelig på omvisningen. Snakk med ham. Han nevnte det før han stakk over til Herregården. Hadde visst tenkt å ringe deg.»

Men hvor var Bang? En påstått snartur til Bårdshaug Herregård nærmet seg tre timers fravær. Ingen svarte på ordførerens telefon, noe som hadde sin naturlige forklaring.

Du snakker dårlig når skallen er perforert av et Pfeil treskjærerjern - i dette tilfellet typebestemt av krimteknikerne som en PF418.

Del 5 - Under et neshorn i biblioteket

Biblioteket3.jpg

Eks-ordfører og pensjonert hotelldirektør Gunnar H. Lysholm gikk for å være en avslappet type, men synet av skikkelsen inne i herregårdens bibliotek sendte ham rett i bøkeparketten. Ordfører Bang satt tilbakelent i en skinnstol under det utstoppede snutepartiet til et neshorn felt av minister Thams. Ut av Bangs hode stakk et skaft.

«Samme skjebne som Asphjell», rakk Lysholm å tenke før sikringen gikk.

DSC_0006.JPGEn time tidligere hadde lensmann Haugan sporet opp paviljongaktivist Tormod Slupphaug fra Ap. Slupphaug slurpet kaffe latte på Tapasen, i all stillhet.

Politikeren avviste enhver befatning med drapet på Arne Asphjell, og hevdet at han dro rett fra den demonterte paviljongen til besøk ved Helsetunet, der han steppet inn som assistent for en kveld. Ansatte kunne gi ham alibi. «Nesten, i hvert fall», tenkte Haugan, for det fantes nok et aldri så lite tidsvindu her. Og er de ansatte troverdige?

Men mord nummer to kunne han uansett ikke stå bak. Da Bang trakk sitt siste sukk under neshornet, pratet altså Slupphaug med lensmann Haugan, som nå kastet seg i bilen etter at alarmen gikk ved Bårdshaug Herregård: «Drap på ordføreren, samme metode som sist!»

ST-journalist Jorunn Nesbø lå rett foran Haugan opp Orkdalsveien. Til lensmannens fortvilelse svingte hun inn og parkerte ved hotellet. «Henne nå igjen», stønnet politietterforskeren før han så Nesbø marsjere mot hotellresepsjonen i nybygget – pussig nok vekk fra åstedet i den historiske delen av hotellet.

Nesbø hadde teft for nyheter. Hun forsto at drapet på Asphjell ville gjøre Thamspaviljongen og byggverkets historie til hett stoff både i Norge og i utlandet. «Paviljongen og drapet må henge sammen. «A world story», tenkte Jorunn Nesbø. Derfor hadde hun sporenstreks kastet seg ut i det store internettet på jakt etter alle detaljer om det underlige byggverket; om Christian Thams, Strandheim Brug, tømrerne, treskjærerne, overfarten til USA og verdensutstillingen i gangsterhovedstaden Chicago.

I rasende fart leste Jorunn Nesbø seg opp på den videre historien om hvordan styrtrike amerikanere la sin elsk på den mystiske, kirkelignende konstruksjonen fra Orkanger med dens  akantusranker, gapende dragehoder og konger og dronninger som stirret stumt på de besøkende.

«Fascinerende», tenkte Nesbø idet hun fulgte ferdighuset fra Strandheim Brug videre fra verdensutstillingen i Chicago til bredden av Lake Geneva, Wisconsin, der de mest velbeslåtte av de velstående bygde sommerslott ved strendene, drakk champagne og spilte tennis.

Første eier, Cornelius Billing, avlet rasehester her. Billing nøt jevnlig synet av sin nyervervede stavkirke fra dekket på en dampdrevet, 65-fots yacht ute på sjøen.

William Wrigley jr. – ufattelig rik på tyggegummi – kjøpte deretter eiendommen og paviljongen. «Kan det bli mer amerikansk», tenkte Nesbø da hun leste at chewing gum-Wrigley tok bygget i bruk som privat kino. Hundre år senere tygger folk fortsatt Wrigley, men Wrigley selv døde naturligvis til slutt. Da endte stavkirkekopien som hovedattraksjon ved utendørsmuseet Little Norway, det amerikanske Maihaugen.

Og nå, 123 år etter overfarten til USA, er paviljongen altså kommet hjem igjen til Orkanger.

«For en story!», hvisket Jorunn Nesbø, og siktet til mer enn paviljongens omflakkende tilværelse. For ut av blogger og ut av bloggrelaterte e-poster som hun med letthet hacket seg inn på i iveren etter dypere innsikt, trådte noe mer fram. Nesbø skimtet omrisset av selve motivet for den forbrytelsen som rystet Orkanger. Hun ante konturene av en forklaring, hun kunne øyne den skyldige, morderen, vedkommende som plantet treskjærerens huggjern i skallen på Arne Asphjell. Sporene lå på nettet.

Men helt sikker kunne Nesbø ikke være, så hun tok en beslutning, startet bilen og bestemte seg for å avklare dette gjennom et konfronterende intervju.

Derfor marsjerte ST-journalist Jorunn Nesbø inn i resepsjonen, intetanende om at lensmann Haugan løp like bak henne i retning åstedet for et mord nummer to - under hodet til et neshorn. Nesbø fikk romnummer, banket på 204, og mens hjertet hamret som ei slegge i brystet så hun døra gå langsomt opp.

På nattbordet bak gjesten lå et verktøybelte med to tomme lommer. På senga hvilte hodene til 17 par konger og dronninger skåret i tre.

En kraftig neve grep Nesbø om nakken, rykket til, og så smalt døra igjen bak henne.

Del 6- Begrav alle hodene!

 Stavkirke_Thams_01.jpg

ST-journalist Jorunn Nesbø innså fadesen i samme øyeblikk som døra til rom 204 slo igjen bak henne. Saken var oppklart, men livet tok slutt. En stor mann holdt én neve om nakken hennes og den andre over munnen.

«Rop om hjelp, og du dør her og nå!», smalt det fra gjesten ved Bårdshaug Herregård. Aksenten lød amerikansk.

«Så det var du, Mike Olsson», tenkte Jorunn Nesbø, «den historieinteresserte amerikaneren som deltok på omvisning hos Arne Asphjell.»

Alt stemte med Nesbøs mer eller mindre lovlige undersøkelser på nett. Det eksisterte en historie bak den offisielle historien om Thamspaviljongen, en serie hendelser som ingen hadde noe motiv for å markedsføre, men som derimot kunne danne et motiv for tyveri og i verste fall drap: En giftig cocktail av gamle legender, overtro, frykt og hat.

«Hvorfor?», klarte Jorunn Nesbø å presse fram, dels for å vinne tid, dels av nysgjerrighet. Mike Olsson nølte, så sa han:

«OK, why not? Du skal få den korte versjonen før du dør. Drapet på Asphjell var egentlig et uhell. He was a stubborn man. Ordføreren visste too much, sånn som du. Jeg lokket ham inn på biblioteket med løfte om en pengegave til paviljongen. Big Bang, you know, funny name, haha. Lappen med King Leopold skulle sende politiet feil vei. It did

«Kong Leopold? Ordføreren?» mumlet Jorunn Nesbø bak den klamme neven til Olsson, uvitende både om den gåtefulle lappen i Asphjells brystlomme og om drap nummer to, som nå rystet lensmann Haugan innerst i sjelen der han sto foran liket av Bang i biblioteket ved Bårdshaug Herregård.

Tiden rant ut for Jorunn Nesbø. Drap nummer tre rykket nærmere for hvert sekund, men det ante ikke lensmannen. Han nappet til seg ordførerens Iphone, åpnet den med tommelen til avdøde og begynte å lese av logg og meldinger.

Samtidig, på rom 204, fylte Mike Olsson hullene i den historien Jorunn Nesbø fant bruddstykker av i blogger og e-poster på nettet: Olssons oldefar arbeidet som tømrer på Strandheim Brug. Han var en av mange som ble med fra Orkanger til Amerika for å montere Norges stolthet ved verdensutstillingen i 1893. Olsen (senere Olsson) bosatte seg «over there». Innvandreren deltok i demonteringen i millionbyen Chicago, og fulgte toget med bygningselementene fordelt på åtte godsvogner nordover til fasjonable Lake Geneva i nabostaten Wisconsin. Der satte Olsson og arbeidslaget hans sammen «Norway Building» på nytt.

Lake_Geneva.jpg

Postkort med Thamspaviljongen da den sto ved Lake Geneva, det storslåtte sommerstedet til tyggegummikongen Wrigley.

En gang var dette indianernes land. Da paviljongen fra Orkanger gjenoppsto ved bredden av Lake Geneva hadde urbefolkningen sør for de store sjøene lidt lenge under europeernes ekspansjonstrang. Oldefar Olsson ble kjent med en gammel Potawatomi, en mann av det lokale indianerfolket som ifølge legenden en gang eide den hellige ild.

Potawatomi_Hotel_Milwaukee_September_2015.jpgTidene har forandret seg. For  å kunne overleve økonomisk gir myndighetene nå Potawatomiene rett til å drive kasino (bildet) i Milwaukee. For 123 år siden var reservater eneste vern mot innvandrernes overmakt. Paviljongen fra Orkanger imponerte den gamle indianeren fra reservatet, men de utskårne hodene av konger og dronninger skremte ham.

«Du må grave ned hodene på det hellige stedet sør for Ho-Chunk. Høvdinger skal hvile i fred. Forbannelse følger med kopier av høvdinger», skal Potawatomien ha gjentatt gang på gang. Oldefar Olsson fortsatte ubekymret å stelle med  paviljongen og pusse på de utskårne hodene på oppdrag fra den rike eieren. 

«De sa at oldefar flirte av advarselen, men han fortalte historien om indianeren til bestefar da han var gutt. Oldefar falt ned fra taket på paviljongen og døde under arbeid med å skiftet spon. En annen arbeider hengte seg fra en takbjelke. Ingen tenkte vel at Potawatomien var sannspådd for det. Anyway; bestefar sto uten forsørger. Han stjal to av kongehodene og dro til New York for å selge dem og finne jobb», sa Olsson, grepet av sin egen familiehistorie.

«Bestefar Olsson got no work, men solgte heller ikke hodene», fortsatte Mike Olsson. Olssons «grandpa» endte sine dager i et skur i beryktede Ørkenen Sur i Brooklyn, de norske uteliggernes slum, der folk døde som fluer av tresprit og elendighet. Desperate nordmenn satt på denne tiden ved foten av skyskraperne som strakte seg mot himmelen og ventet på at noen skulle falle ned. Hver dødsulykke ga nytt håp til andre om jobb og overlevelse.

«Bestefar fikk en sønn før trespriten i Ørkenen Sur drepte ham. Det eneste han etterlot seg til sønnen, min far, var de to kongehodene. Far beholdt dem som et minne om en far han selv knapt kjente. Jeg husker far satt og hånlo av historien om indianerens advarsel. Well, neste dag ble han overkjørt av et tog. Hit by a train, you see?», gjentok Mike Olsson på engelsk, og tilføyde: «Min mor var gravid og døde like etter i barselseng.»

Olsson fortsatte:
«Siden har indianeren kommet til meg, først om natten, senere også om dagene. Han snakker om hodene hele tiden. Jeg leste at «Norway Building» var flyttet vestover til Little Norway. Made a visit there og og la igjen det stjålne hodeparet uten å fortelle noe. Håpet å få fred, you know. Peace

Mike Olsson trakk et huggjern ut av verktøybeltet og rettet det mot strupen til Jorunn Nesbø. Gråtkvalt presset hun fram et nytt spørsmål:

«Men, men…hvorfor kom du til Orkanger og tok kongehodene?»

«Fordi indianeren ber meg grave dem ned. «Bury the heads», sier han hele tiden, «bury the heads, bury the heads». Han er i hodet mitt. Legene ga meg en diagnose, schizo something. Medisinene virker ikke, men jeg blir frisk av å gjøre som indianeren sier. Det vil rette opp urett begått av den hvite mann. Asphjell ville ikke selge de 34 hodene. Jeg ble forbannet. Verktøyet lå der, så jeg stakk ham. Nå er det din tur.»

I biblioteket bladde lensmann Haugan fort gjennom telefonloggen til ordfører Bang. «Amerikaneren…» sto det i en fersk SMS-kladd. Fem sekunder gikk, så traff vissheten ham som et elektrisk støt. Selvsagt; amerikaner på omvisning hos Asphjell. Bosatt på Bårdshaug Herregård. Bang bedt av noen om å komme til herregården. Funnet drept i bilbioteket. Og...nå er Jorunn Nesbø på hotellet!»

Haugan styrtet til resepsjonen og rasket med seg en universalnøkkel på halv volley. En overrumplet Mike Olsson så lensmannen stå bred og blond i døråpningen. Jorunn Nesbø vred seg ut av jerngrepet, huggjernet falt i gulvet og et par håndjern klappet sammen.

34 konger og dronninger, skåret i tre for 124 år siden, stirret taust på opptrinnet. «Bury the heads», sa Mike Olsson.

CMorken.jpgNede i ST-gården satte journalist Catharina Morken punktum for denne historien, STs påskekrim i 2017.

«OK plot», tenkte hun. «Smart, kvinnelig journalist blant alle mannfolkene. Christian Thams knytter vesle Orkanger i et av Europas fattigste land til begivenheter og mektige mennesker ute i den store verden, og det er jo sant. Bra tema nå når Thamspaviljongen har kommet hjem. He-he, blir interessant å høre hva de drepte synes.»

Så banket det på døra hennes. To blide herrer møtte som avtalt for å fortelle ST om planene for åpningsseremonien ved den hjemvendte paviljongen - fastsatt til juni 2017.

«Alt er på plass, tomta et klarert. Her er programmet», smilte ordfører Oddbjørn Bang.

«Ingen problemer?» spurte Catharina Morken lattermildt med sin egen krimhistorie i bakhodet.

«Neida...jo, forresten», svarte Arne Asphjell.

«To av kongehodene er søkk vekk.»  

Pav5.jpg

 

Publisert 28.03.2016


Tilbake

Send inn din kommentar til saken:

Alle felter må fylles ut. Innholdet blir sjekket av redaksjonen før det legges ut. Meldinger med lenker blir ikke lagret.

Innsendte kommentarer:

Det var meg! 26.03.2016 23:59
Jeg tilstår. Det var meg! jeg har blogget og skrevet og brukt kjeft mot at kommunen skulle bruke penger på dette, og spandere heisatur på till... ææææ ildsjelene og kjærringene deres. jeg har protestert mot plasseringen, og har til og med SNAKKA med ordfører Bang om plasseringen. Ingen hørte på meg, da går det slik, de skyldige skal ha straff! Både Asphjell som har mer enn nok med å fjerne bilvrak fra tomta si, utbrente batteribiler som ikke var så smarte, og ordførern som strør om deg med penger han ikke har. Det var meg. Jeg tilstår. De fikk som fortjent, det sørget jeg for!

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse