Rasmus Skålholm fra Senterpartiet reiste seg ustøtt. Hjertet
hamret i brystet og det suste svakt i ørene. Skålholm smilte blekt. Munnen var
tørr som svevende låvestøv, men etterforsker Gunn Helen Lindells
sannhetssøkende sitronvann gjorde underverker.
”Skål”, mumlet Skålholm i et nytteløst forsøk på å lette på
trykket.
”Bare drikk ut”, svarte Lindell kort. Hun rekapitulerte
Grønosets observasjon for sitt indre øye. Han hadde sett Rasmus Skålholm snoke
borti sjokoladene. Det virket som han puttet noe i lommen – eller tok noe ut av
den, mente Grønoset.
Lindell gikk rett på kontrollspørsmålet: ”Hva synes du om at
Småbylista Orkla stiller til valg?”.
”Det er noe skjit. Bong sier det samme. Sytepavene fra Orkla
By kommer til å mase enda mer om handlegata og kulturhus og kaffe lutte, eller
hva det nå heter. Skal denne gata deres få hjelp? Hva skjer med tilskuddet til
skogsveger da? Og tror du det blir like mye penger til brøyting oppe hos oss? Nei,
skal de ha handlegate i Orkla By skal vi ha det i resten av kommunen også. Vi
har ikke ei eneste rundkjøring sør for Fantrem. Undergangskomiteen i Vørmstad Vel
har jobbet i årevis for å få tunnel under vegen. I Orkla By har de minst fire
underganger allerede. Det er urettferdig. Vi vil ha flere underganger vi også.
Jeg er helt enig med Munkholm: Folk i Orkla By kan gå på kinoen på Bårdsborg
hvis de vil ha kultur. Eller besøke Snorkbygda grendehus eller dra på
storbyferie til Paris. Vi trenger ikke noe mer i Orkla By. Der er det butikker
og jobber til oss alle. Og det kan da umulig ha noe å si akkurat hvor butikkene
ligger. Det er to grupper vi må høre på. Det ene er folk i grendene, og det
andre er mangemillionærene, for de vet best. Sånne som Martin Gudmund Tangensen
og Elling Ericsson og Johnny Lia som har store tomter og bygg. Det sier Munkholm også. De må få bestemme, ellers kan de tape penger.”
”Ok, ok”, sa Lindell og stoppet talestrømmen. ”Noen så at du
fingret med desserten før middagen. Hvorfor gjorde du det?”
”Jeg har i hvert fall ikke drept henne. Bong har regnet ut
at vi beholder fem stykker i kommunestyret. Han har beregnet alt, så Tjelflott
kan bare holde på. Denne lista hennes får ikke en eneste stemme fra våre folk.”
”Svar på spørsmålet. Hva gjorde du?”
Skålholm kremtet brydd:
”Jeg samler på en del ting. Traktorhengere, fenghetter, udetonert sprengstoff,
skuvsenger, medisinskap, hesjetråd, fallvilt, trafikkskilt med hagleskudd i,
colakorker og fine sjokolader. Har spiskammeret fullt av pyntesjokolade. Da jeg så sjokoladen med kommunevåpenet
tenkte jeg at en sånn må jeg ha. Jeg tok bare en, altså. Det var avtalt med
Munkholm og han satte en annen på plass.”
Litt lenger nord, i det gamle sentrum, var alt stengt nå bortsett fra
solstudioene. Soling var ungdommens nye aktivitet. De som ikke reiste ut for å studere, tilbrakte tiden på lokale solsenger. Noen ungdommer med oransje ansikter glante apatisk oppover gata i
retning Bårdsborg – intetanende om hvilket drama som fant sted bak veggene der
oppe. Gruppen fulgte først et flaksende sjokoladepapir med øynene. Deretter så de en kraftig nedsenket Volvo fra
Fantrem snegle seg i sikksakk over fartshumpene mens det dundret fra basshøyttalerne i bagasjerommet. D.D.E. med "Rompa mi". Volvoen fanget de unges oppmerksomhet.
Inne i middagssalongen rev og slet det i gjestenes nervetråder. Tjostolv
Larson (FrP) og Joar Syrstadbakk (eks FrP, nå Høire) var langt fra gode busser.
Ifølge avisa SP hadde FrPs sterke mann Larson skjøvet Syrstadbakk ut i de ukumulertes mørke fordi Syrstadbakk hadde et par egne meninger. Larson følte seg sikker på at denne usympatiske versjonen
kom fra Syrstadbakk selv.
”Det var vel du som ga henne nøtter også. Jeg så at du
siklet rundt desserten”, freste Tjostolv Larson.
”Pass deg selv. I partiet ditt er alt lov hvis det kan gi
lederne makt. Det er bare drap som mangler på rullebladet. Du er livredd for å få for få stemmer til at Passgjengerne vil godta deg. Det er motiv godt nok", repliserte Syrstadbakk.
”Mannfolk. De er som rovdyr”, sukket Berit Solum, og det
tenkte etterforsker Gunn Helen Lindell ute i lobbyen også.
Akkurat da gikk en dør brått opp. Ella Grüningen fra
Ungdomsrådet kom til syne i åpningen.
”Inn igjen! Alle skal vente der de er!”, kommanderte
Lindell.
”Ja, men jeg må fortelle noe”, sa Grüningen spakt. ”Det var
jeg som serverte desserten. Den med nøtter og den uten.”
”Det vet jeg”, svarte Lindell.
”Men det var ordfører Munkholm som ga beskjed om hvordan det
skulle være – det med nøtter og ikke nøtter. Han sendte SMS om det. Bare se
her!”
Jenta rakte fram sin Sony Ericsson. Meldingen var på syv ord:
”Vi vil ha nøtter til politikerne. Munkholm.”
Del 7: "Adrenalin, takk!"
Publisert 17.04.2011 | 
