Besøkstall

55 636 denne måneden

11 243 015 i år

Annonse

Annonse

Annonse

Del 5: Sannhetens sitronvann

”Vi setter oss her. Dette blir avhørsrommet”, fastslo politietterforsker Gunn Helen Lindell og pekte på en sittegruppe i lobbyen. De øvrige mistenkte var installert på andre værelser. Lindell hadde gjort alt klart: En stor kaffekanne og en like stor karaffel med sitronvann sto på bordet.

Mer trengte hun ikke, med unntak av den vesle opptakeren som skulle gi de kommende, skjebnesvangre samtalene evig liv.

Arne Grønoset satte seg tungt. Han takket ja til både kaffe og vann.

”Var du på kjøkkenet der sjokoladen sto?” spurte Lindell.

”Ja, Munkholm viste oss rundt rett før vi spiste. Alle var der.”

”Visste du at Arja Tjelflott er hyperallergisk mot nøtter?”

”Ja, det fortalte hun til hele selskapet.”

”Hva mener du egentlig om Tjelflott og Småbylista Orkla?” spurte Lindell, og dette var kontrollspørsmålet. Hvis Grønoset snakket fritt nå, så virket det hemmelige våpenet.

”Småbylista? Den skulle jeg jaggu gitt mye for å bli kvitt. Nå blir det bare enda mer mas om sentrum og Orkla By og kritikk av oss som tross alt bestemmer i denne kommunen. Hvorfor skal vi ha et sentrum? Jeg er så lei av dette gnålet. Folk kan kjøre til Trondheim hvis de vil være så moderne. Vi har lagt rådhuset på Bårdsborg og gymnasiet ligger på Follo. Coop Orkla Møre må flytte over elva til Bårdsborg Vest for å få nok plass. Sann mine ord, selv om Orkla By Vel og de andre kverulantene hyler og skriker. Derfor trenger vi ny bilbru over fra OTI-området. Det  kan jeg ikke si før valget, men da blir det enda lettere å kjøre bil fram og tilbake mellom varehusene. Den gamle Orkla By og handlegata er død. Stein dau. Jeg har Orkla By-folket og Ap og Småbylista langt oppe i halsen. Engasjement, liksom. Pøh. En gang gikk de i fakkeltog mot meg også. De eier ikke respekt.”

Lindell var fornøyd. Den kjemiske miksen i kaffen og sitronvannet gjorde susen. Oppskriften kom fra CIA, men en moderert versjon ble nå utprøvd i all stillhet i flere land.

Kritikerne ville flire og kalle det sannhetsserum. I virkeligheten handlet dette om et helt naturlig stoff som svekker trangen til å lyve. Jo mer engasjert du er, dess mer oppriktig vil du svare. Alt styres fra hypofysen. En vakker liten hormonstrøm gjør deg dønn ærlig.

”Drepte du Arja Tjelflott?” spurte Gunn Helen Lindell brått

Grønoset stirret forskrekket på henne og ble rød som den siste mohikaner: ”Nei! Har du gått fra vettet?”, brølte han.

Utbruddet hørtes over hele huset. Høires nye håp, Joar Syrstadbakk, skvatt så han veivet tre rødvinsglass ned fra bordet. Gjengangås fra KrF tråkket glasskår opp i foten. FrP-Larson bannet ved synet av enda en forkommen politiker – og med ett falt gnuskallen ned fra veggen. Den traff Oddvar Bong med stor kraft i hodet. Han pådro seg en flenge inne i den fyldige manken. ”Enda bra det ikke var neshornet”, tenkte Bong. Ordfører Munkholm forvisset seg raskt om at gnuen var like hel.

I lobbyen boret Lindell videre: ”Hvis du ikke forgiftet Tjelflott, hvem tror du gjorde det da?” spurte hun.

Ansiktet til Arne Grønoset skar en grusom grimase. Mannen lette åpenbart etter riktig svar. ”Bong, kanskje”, sa han. ”Nei, heller Syrstadbakk. Han har ambisjoner, altså. Eller muligens Larson.”

Men så strammet Grønoset seg opp: ”Nei, det går ikke an. Sånn er de ikke. Ærlig talt, jeg vet ikke”, stønnet Venstres veteran.

”Tenk deg godt om”, kommanderte Gunn Helen Lindell, mens Munkholm hengte gnuskallen på plass inne i middagssalongen. Bong fikk et plaster og partifelle Skålholm ville hjem. Yttergård lurte på hva vennene i Rotary ville ha tenkt om de så ham nå. Solum fra Ap satt for seg selv i en krok. I en annen, sammen med en støvete bever nedlagt av Thames, satt SVs Johan Sølvberg. Solum, beveren og Sølvberg hørte ikke til i det gode selskap, og det gjorde så absolutt ikke Arja Tjelflott nede på eikeparketten på et bakrom sammen med ambulansepersonellet.

”Venter de på presten?”, undret Gjengangås.

I lobbyen la Lindell merke til at et klarhetens drag feide over ansiktet til Arne Grønoset.

”Hva er det?”, spurte hun myndig.

”Jeg kom på noe. Det er en du må snakke med”, hvisket Grønoset, før han svelget en ny slurk sitronvann designet for å knekke alt fra politisk tåkeprat til rendyrket løgn.

”Yes!”, tenkte Lindell, og ropte inn mot middagssalongen:

”Rasmus Skålholm, kom hit!”

Del 6: Den ivrige samleren

 

Publisert 17.04.2011


Tilbake

Send inn din kommentar til saken:

Alle felter må fylles ut. Innholdet blir sjekket av redaksjonen før det legges ut. Meldinger med lenker blir ikke lagret.

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse