Besøkstall

55 636 denne måneden

11 243 015 i år

Annonse

Annonse

Annonse

Del 3: Satans Hus

Ambulansen akselererte ut av garasjen ved Orkla sjukehus. Den passerte skinnegangen til en museumsjernbane der det gikk tog så sjelden at ingen bilister husket å se seg for, svingte nitti grader til høyre og krenget som en skute i storm gjennom rundkjøring nummer en.

Rundkjøring nummer to fulgte umiddelbart. Ambulansen truet igjen med å velte, først til styrbord, så til babord. Deretter ventet en nitti graders sving til venstre inn mot Bårdsborg slott.

Kjøreturen tok femti sekunder. På denne tiden passerte livredderne et monument over politisk likegyldighet. Dette var visstnok sentrum i Orkla by; kaotiske rundkjøringer, svære parkeringsplasser, delvis tomme forretningsbygg og et Statens Hus så stygt at noen døpte det om til Satans Hus.

Orklas drosjesentral holdt til i en brakkelignende konstruksjon, kiosken ved rutebilstasjonen sto tom etter enda en konkurs på grunn av konkurransen fra Kiwi og midt i et boligstrøk lå basen til en av bygdas største entreprenører.

En maskinstasjon og et dekkverksted dannet innfallsporten til Orkla by. Utrangerte gravemaskiner, blafrende presenninger og en haug matjord ønsket velkommen på Fransulykkja.

Ingen spaserte her frivillig, eller møtte andre mennesker til en hyggelig prat. Her kjørte du bil – fort inn og fort ut som en tyv i natten.

Orkla kommune hadde utropt seg selv til pioner innen miljø. Men selv Venstre, anført av veteranen Arne Grønoset, førte en fast politikk for økt bilisme.

Grønoset og kumpanene hans ville spre sentrum i stedet for å samle det ut fra en slags rettferdighetsbetraktning rotfestet i striden rundt kommunesammenslåinga i 1963. Bussen var mange ganger dyrere her enn i nabokommunene. I det gamle sentrum av Orkla by fantes verken leskur eller parkeringsplasser for pendlere som ville veksle fra bil til buss.

Parken ved Bårdsborg Slott hvilte som en godt skjult oase i Orklas ørken av betong og store flater asfalt. En pumpende strøm av privatbiler sirkulerte mellom varehusene. Miljøkommunen Orkla pøste CO2 ut i atmosfæren.

Regimet i Orkla kommune syntes dette var helt greit. De lot investorer plassere butikkene sine der de tjente mest penger på kort tid, og lot folk utenfor Orkla by parkere akkurat der de ville. Innbyggerne skulle jo uansett bare handle og kjøre hjem igjen for å se TV. Sosialt liv kan man utøve i Rotary, på dugnad, i skogen eller i Trondheim.

Regimet besto først og fremst av fem modne menn:
Ordfører Munkholm. Varaordfører Oddvar Bong. Bongs høyre hånd Rasmus Skålholm. Arne Grønoset. Iver K. Gjengangås.

Fem menn ga de rike fritt spillerom i Orkla kommune. Her rådet den sterkestes rett. ”Ta hele bygda i bruk!”, sa de – og forsømte en hver anledning til å skape et sentrum som kunne holde bygda i live.

De fem gikk alltid i takt. De var Passgjengerne blant Gjengangerne.

Nå hadde forskere og studenter fått øyene opp for resultatet av en politikk som satt fast i fortida. Munkholm var stolt av kommunen sin, men det var alltid industrien han viste fram. De mindre vellykkede sidene greide ordføreren effektivt å fortrenge eller snakke vekk som en utvikling utenfor politikernes herredømme.

Munkholm mislikte forskningsmiljøenes gryende interesse for oppløsningen av Orkla by. Området ambulansen nå passerte var allerede gjenstand for to forskningsprosjekter ved NTNUs institutt for byforming.

"Markedsliberalisme og politisk styring – fragmentering av et bysentrum”, lød tittelen på den ene analysen. ”Globalt miljø som agenda i lokal politikk – idealer og realiteter”, het den andre.

Den første kunne ha hett: ”Hva skjer med et tettsted når politikerne sitter på ræva og lar de rikeste gjøre som de vil?”, tenkte ambulansesjåføren. Og den andre kunne de ha kalt ”Grønne hyklere og løgnere”.

Han hadde bestemt seg for å stemme på den nye Småbylista Orkla. Den lovte å gi handlegata aktiv hjelp for å skape møtesteder og redde byens sjel. Nettopp: Byens sjel.

Nå var det med ett han og kollegene som skulle redde Småbylistas leder. Arja Tjelflott lå fortsatt rett ut på parketten under hodet av en gnu. Elleve par politikerøyne stirret på henne.

Følget fra ambulansetjenesten styrtet gjennom lobbyen på vei inn til pasienten. I lobbyen satt 28 mennesker. De dannet den eneste gruppen gjester ved siden av politikerne på et påskestengt hotell. De 28 representerte flere idrettslag; Snorkmo/NOI, Fjeldmanden, Orkla IL, Orkla klatreklubb og Orkla Fotballklubb. De spiste sjokolade uten at det syntes å løse opp alvorstunge ansikter.

Thor Atle Johnson, tidligere ligningssjef kjent for sin klappjakt på bønder mistenkt for å selge svarte slaktegriser, svart ved, svarte ripsbær og svarte hyttetomter, ledet forsamlingen.

”Nøtter!”, gjentok Berit Solum da ambulansepersonellet ramlet inn døren.

”Velkommen”, sa ordfører Munkholm, og tok enda et skritt inn i det ultimate mareritt.

Del 4: Et hemmelig våpen

 

 

Publisert 17.04.2011


Tilbake

Send inn din kommentar til saken:

Alle felter må fylles ut. Innholdet blir sjekket av redaksjonen før det legges ut. Meldinger med lenker blir ikke lagret.

Innsendte kommentarer:

Gnuen på veggen 21.04.2011 15:33
Infamt - herlig, spikern på hodet-treffende infamt!

stemme 21.04.2011 11:50
Kringstad imponerer med nok en god påskekrim. Og det er mye riktig han er inne på, i og rundt det politiske livet i Orkdal.

Bojer jr 21.04.2011 14:18
Til orientering: Forfatteren er Johan Bojer jr.

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse

Annonse